I livsløpshuset: Birger og Anne-Karine bygde livsløpshuset i 2017, og Birger kunne bu lenge heime, men til slutt blei pleiebehovet for stort, fortel Anne-Karine.

Slik fann Anne-Karine ein balanse i livet som pårørande

Å vere pårørande er ein krevjande posisjon å vere i. Å vite at sjukdomen ikkje kan bli kurert fører med seg ventesorg. – Skal du ha krefter til å stå i det, må du våge å ta imot hjelp, seier Anne-Karine Skipar.

Publisert Sist oppdatert

– Hjelpa eg fekk etter kvart var viktig, både å sjå og å ta imot, men den hjelpa gjorde at der var tunge val eg slapp å ta, fortel ho.

Utsikta gjennom stogevindauget er den same som då VTB intervjua Birger Skipar om livet hans før og setter sjukdommen sommaren 2023. Vassflata til Nisser skimrar i sølv, mjuke bølgjer gjev dagslyset spelerom til å leike seg, berre eit knapt steinkast frå livsløpshuset Anne-Karine og Birger fekk bygd i 2017.

Tida før ektefellen Birger fekk diagnosen atypisk parkinsonisme, den tida då symptoma kom snikande, og endå ikkje var mogleg å sjå på som symptom, men heller som irritasjonsmoment i kvardagen, var ikkje enkel.

Vel korleis du vil lesa oss!

5 veker - 5 kr

Deretter 189 per månad

Inga binding

KJØP

Sjå fleire tilbod her


Sjå meir

Powered by Labrador CMS