Kulturopplevelser i Vest-Telemark

Ytring

Som tilreisende til Telemark blir man imponert over den unike blandingen av kultur og natur som preger dette området.

Den storslåtte naturen, med fjell og daler, små og store innsjøer, elver og fossefall som møter oss over alt.

Og midt i denne flotte naturen finner vi et imponerende antall museer, kunstgallerier, og vakre og velholdte gårdstun i Telemarks tradisjonsrike byggestil.

Natur, kultur, kunst og arkitektur smelter virkelig sammen her.

Likevel kan vi som kommer utenfra bli grepet av undring over hvor forskjellig Telemarks kunst og kunstnere presenteres.

Vi er to kvinner som har reist mye, og vi har besøkt mange kunstgallerier, både i Norge og i utlandet.

Under en tilmålt helg i Vest-Telemark måtte vi gjøre et utvalg. Og blant de mange tilbudene valgte vi å besøke disse:

1) Vinje Biletgalleri i Smørklepp, Vinje.

2) Dyre Vaa-samlingane i Rauland, Vinje.

3) Grimdalstunet med kunstgalleri, Skafså, Dalen i Telemark (Tokke).

4) Knut Skinnarland-samlingane i Rauland, Vinje.

«Om vi skulle trille terning vil vi uten tvil gi Anne Grimdalen-museet terningkast 6. Og terningkast 6 vil vi også gi vårt siste besøk i denne omgang, Skinnarlandsamlingen på Rauland.»

Alle samlinger med kunst av noen av Norges største kunstnere.

Men det slo oss hvor avgjørende det er for opplevelsen at presentasjonen av verkene holder mål.

I vårt utvalg er det bare Henrik Sørensen som ikke var telemarking. Han kom til Telemark første gang i 1910, og etter dette ble begrepene Henrik Sørensen og Telemark knyttet sammen.

Noen av hans verk vises i Vinje Biletgalleri i Smørklapp, en arkitektonisk perle av et galleri tegnet av arkitekt Bjart Mohr. Galleriet kommer brått på den besøkende som, etter å ha vandret gjennom et mørkt skogholt, plutselig står i en lysning foran en rå flate av mur og glass. Utforming og beliggenhet oppmuntrer til oppmerksomhet og konsentrasjon.

Innenfor døren er inngangspartiet lyst, vennlig og innbydende. Her fikk vi fikk i hånden en liten, ren og ny utstillingskatalog med oversikt over utstilte verk og produksjonsdato for disse, samt en ørliten biografisk presentasjon av både Henrik Sørensen og Harald Kihle. Galleriet viser verk av begge disse malerne.

Vi fikk også utlevert en (krøllete) stensilert liste, med navn og nummer på bildene, og ifølge denne listen var verkene hengt opp i en høyst uorganisert rekkefølge. Derfor måtte vi lete oss frem og tilbake i de to salene for å finne riktig bilde til riktig nummer på det stensilerte arket. Bildetitlene ga ofte ikke særlig mye informasjon. Her var det heller ikke tilbud om guidet omvisning, og vår konklusjon var at dette burde kunne organiseres bedre.

Vårt neste besøk var til Dyre Vaa samlingene i Rauland.

I tillegg til Dyre Vaas monumentale og landskjente arbeid har samlingene også en avdeling med arbeid av sønnen Tor Vaa – vakre og mer stillferdige arbeid

– og en tredje avdeling med særpregete tresnitt av Svallaug Svalastoga.

Her kan en opplevelseshungrig bilturist kjøre nesten helt fram til inngangsdøren, det er lettvint. Foran museet er det en stor, lys og åpen plass, en velstelt plen og to storartede Dyre Vaa skulpturer. Så langt er alt bra.

Men da vi kom innenfor inngangsdøren ble vi målløse. Der fant vi et lite, mørkt og dystert inngangsparti med en skranke så høy at vedkommende bak ble nesten borte. Slikt gir dårlig kontakt. Raskt ble det også klart at kortautomat manglet, slik at for å komme videre var vi avhengig av kontanter. Det er umoderne, også på Rauland.

Vel inne i selve museet fant vi ingen tavler eller annet oversiktsmateriale som presenterte de tre kunstnerne. Og det var ikke noe tilbud om omvisning for en fortumlet turist.

Det vi fikk i hånden var en gammel, fettet, krøllet og velbrukt brosjyre med kort informasjon med navn på verkene. Det var veldig skuffende.

Men heldigvis, stor kunst kan tale på egne vegne, og vi kunne glede oss over mangt og mye. Men vi var forskrekket over at disse flotte kunstnerne ikke var tildelt mer oppmerksomhet og velvilje fra sin eier Vest-Telemark Museum. Dette var rett og slett ikke bra nok. Kan noen ha glemt denne skattkisten på Rauland? Vi kunne bare undre oss. Disse tre kunstnerne hadde i alle fall fortjent en mer verdig presentasjon i sin hjembygd.

Desto større var vår begeistring da vi kom til Grimdalstunet på Skafså i Tokke kommune.

Her fikk vi ikke bare oppleve Anne Grimdalens vakre skulpturer utstilt i en lys og åpen sal med store vindusflater. Her var det flere guider som sto til velvillig disposisjon med svar på alle vår spørsmål.

Dette museet ble en god helhetsopplevelse fordi det moderne galleriet med skulpturer er en integrert del av fjellgården med gamle bygninger hvor Anne Grimdalen vokste opp. Der hadde det vært trangbodde kår for en stor søskenflokk hvor Anne var nummer seks.

En meget dyktig ung guide delte med oss (uten tilleggsbetaling) et vell av informasjon om Anne Grimdalens liv og tegnet et tydelig bilde av en stor kunstner som helt fra barndommen av viste et talent som ikke lot seg stanse av trangboddhet, enkle kår og relativ isolasjon.

Om vi skulle trille terning vil vi uten tvil gi Anne Grimdalen-museet terningkast 6.

Og terningkast 6 vil vi også gi vårt siste besøk i denne omgang, Skinnarland-samlingen på Rauland.

Bildehuggeren Knut Skinnarland var en av kunstnerne som deltok i utsmykkingen av Nidarosdomen etter krigen. Mange av helgenfigurene som pryder den monumentale Vestveggen av katedralen er skapt av denne Telemarkskunstneren.

Også her ble opplevelsen høynet mange hakk på grunn av en velinformert og entusiastisk guide som (også her uten tilleggsbetaling) viste smittende iver og glede over å kunne dele sin kunnskap og innsikt med oss. Og slike opplevelser sitter lenge i og gjør den store forskjellen ved et hvert museumsbesøk.

Vi tillater oss med dette å undre oss over hvor ulikt informasjonstilbudet og presentasjonen av kunstverkene kan være når vi besøker fire forskjellige samlinger som alle som en drives av Vest-Telemark Museum.

Særlig Dyre-Vaa samlingene på Rauland virket nesten bortglemt. Vi håper dette kan rettes opp til neste år. Etter vårt skjønn ville det være nok med noen enkle, men profesjonelle grep.

Kirsti Løken og Kari-Grete Alstad

Her kan du lese svaret frå Tilman Hartenstein, formidlingsansvarleg ved Vest-Telemark Museum