Til minne om Johnny Jamgrav (27.09.1953 – 14.08.2023)
En bauta, spillemann, bestefar, venn, pappa, og hedersmann har gått bort.
Mandagskvelden mottok vi den triste beskjeden om at du tok farvel og la gitaren din ned for siste gang.
Artikkelen held fram under annonsen.
Etter en sykdomsperiode så måtte du gi slipp på livet. Dette livet som vi alle skulle ønske du kunne ta del i, i mange år til. Du hadde så mye mer du ville oppleve – og vi ville oppleve med deg. En liten trøst var at du hadde dine aller nærmeste rundt deg når sangen din tok slutt.
Du var en bauta som stod der urokkelig gjennom alt, som alltid var der når vi trengte ditt vennlige smil og din indre brummende latter. Du kastet skygger av klokskap, visdom og kjærlighet rundt de som stod rundt deg.
Minner om en bestefar rundt bordet med sine barnebarn og pasta carbonara, er minner og lukter som aldri viskes ut. Om en bestefar på julaften – når roen hadde senket seg – og det kommer den fineste lyden av en humring fra stolen når du tar frem Pondus-heftet som alltid lå under treet til deg.
En pappa som elsket sine to tvillinger mer enn en mann noen gang kan klare å utrykke med ord. Hvordan staver man kjærlighet? spurte Nasse Nøff. – Man staver ikke kjærlighet, man føler den, svarte Ole Brumm. En venn er en som bryr seg noen ganger, en god venn er en som bryr seg ofte, du var der og brydde deg alltid. Gjennom livet må de fleste av oss ta en støttepasning eller to. Du også, men du var en hedersmann som gikk foran, viste vei med din kjærlighet og omsorg. Flokken din var på sitt aller beste når de kunne dele tiden med deg. Du var ikke den som sa så mye, men dine ord var så vise. Du var ikke den som tok, men du ga så mye. Takk for den du var, takk for hjelp, takk for klokskap, takk for omsorg og takk for kjærligheten. Alle gode minner skal vi bære varsomt med oss gjennom livet, og vi skal plukke de opp en etter en når vi trenger det som mest.
Kjære spillemann du var ingen vanskelig mann, så ta den sangen din mor sang. Om brolagte gater av edleste gull. Om tro, håp og drømmer som varer en stund. Du jager, du fanger, du gir oss et kick. Til svingende rytmer og allsang. Så spill opp kjære spillemann. Da kan alt annet bare fly sin vei.
Nå må vi alle ta farvel.
Hvil i fred
Bjørn Moi
