Der veien deler seg og håpet tar form

Da jeg flyttet til Vinje, trodde jeg egentlig at jeg bare flyttet. At jeg skulle bo en stund, jobbe litt, gå fjellturer. Faktisk lære meg å rygge og kun bruke speila. 

Jeg visste ikke at jeg samtidig gikk inn i et av de mest brutale, vakre, forvirrende og lærerike kapitlene i livet mitt. Et kapittel hvor jeg fikk både voksenpoeng, katastrofetanker, nydelige mennesker, søvnmangel og en kjærlighet som var større enn alt. Jeg visste i hvert fall ikke at jeg skulle flytte ut igjen som en helt annen person enn hun som flyttet inn. 

De fleste kapitler i livet starter med en idé. Mitt startet med han. Theo. Han som lærte meg at kjærlighet ikke alltid har ord. Han som viste meg at verden kan være stor og overveldende, og at et mammahjerte kan være både glass og betong samtidig. 

Det var her i Vinje jeg lærte et nytt språk. Ikke norsk, ikke tegnspråk – men språket til et barn som ikke kan fortelle meg hva han føler med ord. Språket med små lyder, blikk som varer et halvt sekund, en hånd som skyver noe vekk, en kropp som stivner når noe er for mye. Det språket som tok meg lang tid å forstå. Jeg analyserte kroppsspråket hans så hardt at jeg kvalifiserer nok som fremtidig ansatt hos FBI. 

Det var også her jeg møtte den hvite sorgen for første gang. Ikke som en dramatisk scene, men som en stille følelse som satte seg fast mellom ribbeina. Som en tanke som kom snikende når jeg så barn på hans alder løpe, rope, snakke i hele setninger: «Hvordan ville livet vårt vært hvis…?» En tanke jeg hatet, men som jeg ikke klarte å holde unna. Ikke fordi jeg ikke elsket sønnen min akkurat som han er, men fordi jeg måtte lære å elske også hans fremtid – en fremtid ingen kunne forklare meg eller forutsi. 

Det var her katastrofetankene mine jobbet overtid. Er det noe galt nå? Hvorfor gjør han sånn? Er det min feil Kommer han til å klare seg? Kommer jeg til å klare meg? Jeg har sittet på gulvet på badet med hodet mellom knærne og tenkt at jeg ikke duger. Jeg har stått alene på kjøkkenet, grått og hvisket: «Jeg er så sliten, men jeg kan ikke være sliten » 

Jeg har kjent på følelsen av å mislykkes før jeg engang prøvde. Men midt i alt det tunge var det også her håpet begynte å vokse. Ikke som store gjennombrudd, men som små, forsiktige lysglimt: Et blikk som varte litt lenger. En kveld som gikk litt roligere. En rutine som plutselig fungerte. En dag hvor jeg tenkte: «Dette klarte jeg.» 

Her i Vinje møtte jeg mennesker som bar oss når jeg ikke klarte det alene. De som hjalp, lyttet og forsto. Damer som stilte opp uten å nøle. Mennesker som så Theo, ikke bare diagnosen. Her gikk jeg opp level etter level, ikke fordi jeg mestret alt, men fordi jeg fortsatte hver dag. Adult level: 80 – minst. Kanskje 85 hvis jeg hadde fått nok søvn. 

Og nå skal vi videre til Rjukan. Hjembyen min. Theo begynner på nytt. Jeg begynner på nytt. Det er skummelt, men også trygt på en merkelig måte. For det finnes håp her også. Håp om at vi møter samme varme et nytt, men kjent sted. Håp om flere små seire som betyr alt. Håp om at jeg fortsetter å vokse inn i rollen jeg en gang var redd for. Dette er slutten på et kapittel. Men det er ikke en trist slutt. Det er en nødvendig en. 

Jeg drar herfra sterkere enn jeg kom. Mer trygg. Mer erfaren. Mer mamma. 

Vi er klare!