Kari Fjalestad

Minneord over

Kari sovnet stille inn om morgenen den 22. mars, 42 år gammel. Hun måtte reise fra sin lille gutt på tre og et halvt år, sin kjæreste mann, sine foreldre, sin søster, og sine venner. Hun skulle ha vært midt i livet. Det er da man spør seg om hvorfor det meningsløse skjer. Men det spørsmålet står ubesvart, som et av livets gåter.

Det var far som satt der den morgenen, hos sin kjære datter, den eldste. Mor Synnøve og ektemann Tom hadde ikke veket fra hennes side, de heller, gjennom alle disse siste, vanskelige ukene. Og søster Tone Gudrun kom langveis fra for å ta den ubegripelige og tunge avskjeden. Vennene kom også. For Kari var høyt elsket. Med sitt rolige, vennlige, og omsorgsfulle vesen, og ikke minst sin klokskap, var hun ei jente man kunne stole på i tykt og tynt.

Kari ble født på Ås 26. juni 1975, og bodde der til hun var ett år gammel. Så flyttet hun med mor og far til Hallingby. Tre år seinere kom lillesøster Tone Gudrun til verden. Jeg var så heldig å få være dagmamma for disse småjentene et års tid. For noen søte, energiske, og morsomme jenter! Men Kari tok rollen som storesøster seriøst, og kom ofte en og annen formaning til sin lille foretaksomme søster. Det var en fin tid.

I 1980 flyttet familien til Vrådal i Telemark. Jentene fikk en trygg og ubekymret oppvekst hos mor og far, i naturskjønne omgivelser. De vokste opp til fine ungdommer som foreldrene kunne være stolte av.

Etterhvert dro Kari til Bodø for å ta politiutdannelse der. Hun jobbet deretter noen år i politiet i Oslo, en jobb hun passet særdeles godt til, med sitt fine og rolige vesen. De siste årene var hun sikkerhetsvakt på Gardermoen. Underveis traff hun kjæresten Tom, som senere ble hennes ektemann. Kari ville så gjerne ha barn, men det viste seg å være vanskelig. Men så kom vesle Eirik i 2014. Dessverre fikk hun den vanskelige kreftdiagnosen samtidig, med beskjed om at prognosene ikke var gode. Men Kari bestemte seg for å leve livet til fulle. Hun nøt hvert øyeblikk med sønnen sin. Og hun og Tom tok flere utenlandsreiser gjennom disse årene, så lenge hun var frisk nok.

Etterhvert ble helsetilstanden gradvis verre. Gjennom disse årene med sykdom var mor Synnøve hos Kari regelmessig, og hjalp henne gjennom det vanskelige. De to hadde et tett og kjærlig forhold, og kunne snakke om alt. Det må være både sårt og godt å tenke på nå i ettertid.

Kari, den vakre og flotte jenta som hun var, etterlater seg familie og venner som bare har gode minner om henne. Så får det være en trøst i en tung tid.

Mette Schreiner Berge