Perspektiv på Gazakrigen

I VTB stod innlegget til Oscar Johan Garnes under tittelen; Men eitt er enkelt... som er et vitnemål om lidelsene til palestinerne. De mange drepte, anslått til min. 30000 mennesker og mange flere skadde levner ingen tvil om krigens uhygge. Neppe noen som vil bestride disse dystre følger av den pågående konflikten!

Hvordan eller hvorfor ble dette grusomme scenariet til? Vel, den direkte oppstart var terrorangrepet 07.10.23 og som hittil har etterlatt seg ufattelige ruinering av både menneskeliv og infrastruktur. For å kunne skjønne noe av det som har bygd opp fiendtligheten for det som nå skjer, så må man ta et lite tilbakeblikk på de politiske vedtak fattet av verdenssamfunnets styresmakter om lag 100 år tilbake. Balfour (engelsk utenriksminister) fremmet forslaget om oppretting av land for det jødiske folk, og i San Remo (Italia) ble forslaget behandlet og gitt tilslutning ved juridiske lover med gyldighet for all fremtid. Disse lover fikk Folkeforbundets tilslutning og ble stående som verdenssamfunnets mål om et land til det jødiske folk. Disse lover tegnet også opp grensene for hvor palestinerne og jødene skulle ha sine hjemland. Jordan-elva skulle være grensen mellom disse to parter, med palestinerne (araberne) boende på østsiden av Jordan elva (dagens Jordan) og jødene alt land på vest siden (inkluderer da Judea-Samaria & Gaza). Etter 2. verdenskrig ble FN (dagens «Folkeforbund») opprettet, og etter vedtaket som førte til gjenopprettingen av Israel, så henviste FN i art. 80 om at Folkeforbundets inngåtte avtaler fortsatt skulle ha gyldighet. Det vi skal merke oss er at Art. 80 i FN- pakten skal sikre at «legale internasjonale rettigheter, oppnådd under mandatstyret (britenes mandatperiode), ikke kan gjøres ugyldig». Dette er mer utdypet i art. 77, 79 og 81. Verdenskjente jurister på folkeretten slår fast at vedtak overfor både araberne og jødene fortsatt står fast, mht. landområdene øst for Jordan elva (araberne) og på vestsiden for jødene.

Men det skulle forandre seg. Før det sies noe om den endringen så må det vises til krigen som startet dagen etter vedtak (14. mai 1948) om opprettelse av Israel, en krig med varighet i ett år, og som fikk betegnelsen uavhengighetskrigen. Araberne var åpenbart ikke villige til å akseptere denne nyopprettede nasjon og gikk altså militært til angrep på jødene dagen etter. Araberhærene tapte krigen, og en konsolidering at den nyopprettede nasjon fant sted. Så er det tur for å snakke om endringen som fant sted. Arabisk press også i FN økte, og det ble satt ned en komite som skulle komme med forslag. Forslaget gikk ut på at området vest for elva nå skulle deles opp i flere mindre områder og fordeles mellom de to partene. Jødene sa JA, mens araberne sa NEI. De stod for president Nassers sitt program: «Vår grunnleggende målsetting er å utslette Israel». Etter arabernes nederlag i uavhengighetskrigen ble det inngått våpenhvile, den såkalte «Grønne linje». Den har aldri vært en landegrense, men gjaldt bare som en våpenhvilelinje. Denne varte i 19 år. Så gikk Jordan, sammen med Egypt og Syria, til nytt angrep. Den 5. juni 1967 kl. 09.30 angrep Jordan. Av araberstatene var Jordan best utrustet. De hadde tatt i mot amerikanske våpen, og var utdannet av britiske offiserer. Særlig kom Vest-Jerusalem i fokus, men også områder i Judea og Samaria ble angrepet. Blant annet byen Betlehem. Jordan ble drevet tilbake og Israel tok over både Judea og Samaria ( Vest-bredden), samt byen Jerusalem.

Så kan vi stille spørsmålet. Har Israel okkupert Judea og Samaria (Vest-bredden)? Det er tre grunner for at den påstanden ikke er sann. Landet mellom Jordan-elva og havet (Middelhavet) har vært jødenes hjemland i om lag 4000 år, ikke minst gjennom arkeologiske funn. For det andre så fikk jødene tildelt (rekonstruert) landet av Folkeforbundet i 1922. For det tredje tok Israel over området i en forsvarskrig i 1967. Historien med arabernes forsøk på atter forsøke fjerningen av Israel i Yom Kippur krigen 1973, og alle senere mindre konflikter endrer ikke på det faktum at påstanden om en jødisk okkupasjon av palestinernes land er å betrakte som usannheter. De to palestinske populasjoner; 1 i Gaza, under ledelse av Hamas og 1 i Judea og Samaria (Vest-bredden), under ledelse av Fatah/PLO, er begge å betrakte som leietakere med full bo og selvstyrerett, men IKKE med eiendomsrett (skjøte) på stedet. Det skjøtet har jødene. At de opplever det som en ulykke å ikke ha fått sitt Palestina, er det neppe vanskelig å skjønne. Men om erkjennelsen og etterlevelsen av de juridiske lover i San Remo ble innfridd, så hadde palestinerne for lengst hatt sitt hjemland! Jordan var allerede da blitt stedet som ville innfridd palestinernes drøm! Siden historien ikke har gått den vegen, så har utviklingen endt opp i en ustanselig kamp som også har ført til den tragedien som nå foregår i Gaza.

Dette er et forsøk på å gi et lite perspektiv på utviklingen til i dag. Det fins et annet perspektiv på å synliggjøre historiens gang – den åndelige side – men den er med vilje ikke bragt på bane denne gang.

Cato Unhjem

Øyfjell