Minneord om Svein Gunstein Dahl

Livet har en slutt. Noen lever lenge. Svein var en av de sprekeste friluftsmennesker og turkamerater du kan tenke deg, som helt meningsløst gikk bort etter et svært kort sykdomsleie. Dette kom som et sjokk på oss alle. Fullstendig meningsløst og uventet, men slik er nå er livets gang. Mine tanker går selvsagt til hans kone Lise og hans to barn som han var så uendelig stolte av. For meg som har mistet en bror og 8 gode venner på drøye 10 år, var dette en ny påminnelse om at livet er uransakelig. Noe av gleden ved opplevelsen av utfordringer i livets faser, både når det gjelder politikk og opprettholdelse av ekte vennskap er sjelden vare. Det å utfordre hverandre, respektere forskjellighet, men bidra til å fundere og undres med formål til å finne gode kilder og ulike løsninger er et umistelig gode.

Helt til det siste snakket jeg med Svein flere ganger i uka.

Han sendte meg bilder av myrer og skog i vakreste høstskurd.

Han var så opptatt av at jeg skulle ta en klaffeoperasjon, komme i gang med opptrening og igjen kunne klatre i bratte lier og gå over myr.

På turene våre de to siste åra var han hensynsfull og omtenksom. Han skjønte jeg sleit med pusten og turene gikk i flatt terreng og noen ganger langs med skogsbilveien. Sjølv var han alltid i superform, helt til i fjor høst.

Vi så fram til høsten -24 og hans klare budskap til meg var: «Legg deg i trening. Neste år skal vi tilbake til Reinsvannsnuten og området innenfor».

To dager før min operasjon, siste uka i oktober - 23 rakk vi en tur i skauen nedenfor Kleivtjønn. Påfølgende morgen etter en tur i vakkert terreng, dro vi opp 40 fine ørreter og fikk båten inn i båthuset, Svein, Per Arne og jeg.

Vi visste da at Svein ikke var helt i form, men ingen ante hvor ille det var. Svein kom til sykehuset i Telemark dagen før jeg ble utskrevet og diagnosen var uklar, men alvorlig. Det skulle dessverre vise seg å gå fryktelig galt. Den siste telefonen jeg hadde med Svein, husker jeg han sa: «Med deg går det oppover og med meg nedover».

Alderen innhenter oss alle og vi som lever mister våre beste venner. Savnet av Svein er merkbart. Så mange gode samtaler og gode råd, også når jeg så smått begynte å skrive på en annerledes historie.

Svein var farmasøyt som sin kone Lise, og hadde apotek både i Seljord og Kviteseid. Han og Lise bosatte seg i Nissedal på slektsgården og Lise engasjerte seg i lokalpolitikken med mange viktige verv. Herfra skulle de aldri flytte. Pensjonistlivet var lagt til rette.

De fleste vet at Svein var en naturens venn, en forvalter av skog og fjelleiendom, som preget mye av hans voksne liv. Han kunne hisse seg opp til stormfulle høyder når noen ikke viste naturen tilstrekkelig respekt. Han hadde sterke meninger og enorme kunnskaper om kunst, litteratur og bygdehistorie. I Nissedal nøt han stor respekt, som flere av bygdas representanter i ulike kommunale virksomheter minnet om i hans begravelse.

Han snakket aldri stygt eller nedsettende om mennesker han på forskjellig vis hadde kontakt med. Han hadde nok med å glede seg over mangfoldet og ofte særegenheter som vi alle mer eller mindre bærer på. Han var utrolig snill og satte pris på godt vennskap.

Han var den engasjerte og høyst levende altmuligmannen med mange kunnskaper og et noen ganger fandenivolsk engasjement.

Takk for godt vennskap Svein, jeg savner deg.

Hvil i fred.

Tom E. Rasmussen