Minneord om blomeglade Brit
Ho rakk ikkje å sjå at dei vakre blomane spratt opp i blomebedda hennar etter vinterkvila.
Ho rakk ikkje å oppleva at snøen forsvann, at graset sakte blei grønt og at knoppane kom fram på buskar og tre og at linerla trippa i tunet på Lønnemoen, den kjære heimen hennar i Vrådal.
Artikkelen held fram under annonsen.
Ho døydde den 3. april i starten på den årstida som gledde ho aller mest, men som ho ikkje fekk oppleva denne gongen.
Dei arbeidssame og omsorgsfulle hendene hennar, i omsut og kjærleik, glede og respekt for alt levande liv i naturen kan ikkje lenger grave i jorda og syte for at grøda skal kome i grønsakhagen hennar.
Nå er livet hennar slutt, men blomane spirer og blømer mest som dei vil minnast og takke henne når ho kom til jorda ho var så glad i.
Seinare vil nokre av blomane finne vegen til grava hennar, blomar ho gledde seg over i ljose vårdagar. Der vil dei bløme og minnast ei som hadde omsut for dei og var så glad i dei. Dei vil liksom takke ho for livet dei hadde saman.
Også dei mange vakre villblomane i naturen og alt som gjev dei liv, slik som bergartar og jordsmonn, ljos og varme, gledde ho seg over. Men ho hadde ikkje krefter til å ta farvel med dei før livet hennar tok slutt. Villblomens dag i år får ho heller ikkje oppleve, men floraboka og lupa og det andre som ho trong til denne dagen for å sjå på villblomane fann ho fram før ho blei sjuk i håp om å bli med. Noko av frøa frå desse blomane tek kanskje vind og fuglar med seg til grava hennar ved Vrådal kyrkje så dei kan spire og bløme der.
Helsing frå Lønnemoen
