Det er forskjell på by og land, også under en epidemi

De siste døgnene har de kommunene som innførte strengere reiserelaterte vedtak innad i Norge fått kritikk fra både FHI og justisminister Monica Mæland. Samtidig sier smittevernlovens § 4-1 at kommuneoverlegen er pliktig til å sette i verk tiltak for å begrense smittespredning av farlige sykdommer. Dette inkluderer også reiserelaterte tiltak.

FHI har delt covid-19 epidemien inn i 5 faser

Som man ser ut i fra illustrasjonen over har FHI og Helsedirektoratet vurdert effekten av forskjellige tiltak i de forskjellige fasene. Selve tiltakene er dratt ut i en egen tabell som følger under. Denne er hentet ut fra et webmøte mellom FHI, fylkesmannen i Vestfold og Telemark, samt alle kommuneoverlegene i samme region torsdag 19.03.20. Oversikten er både oppsummerende og enkel å forstå:

Den 12 mars ble det innført strenge restriksjoner på hvem som skulle få reise inn i landet vårt. De som kom fra områder med høy smitte måtte reise hjem og rett i karantene 14 dager (dette er et reiserelatert tiltak som tolkes som nyttig i fase 1). I løpet av uka som så gikk ble det i flere geografiske regioner og distriktskommuner, fattet utvidede vedtak som gikk på å begrense innreise også fra områder i Norge med større smittespredning.

Slik jeg tolker det har kommuneoverlegen en plikt til å gjøre tiltak etter § 4-1 når smittevernsituasjonen fyller lovens vilkår. De av oss som har fattet slike vedtak mener det ikke foreligger rimelig tvil om at disse vilkårene er oppfylt i den aktuelle situasjonen.

De siste døgnene har altså de som innførte strengere reiserelaterte vedtak innad i Norge fått kritikk fra både FHI og justisminister Monica Mæland. Vi blir vel egentlig bedt om å oppheve disse vedtakene. Det er også blitt ymtet frempå hvorvidt disse vedtakene er lovlige eller ikke. Argumentene for dette, slik jeg har forstått det, er at disse ikke er nyttig i den fasen Norge er i nå, og at slike vedtak kan skape frykt i befolkningen.

Dette er for meg som en kommuneoverlege i distrikts-Norge vanskelig å forstå. Vi har i vår relativt store region, Vest-Telemark, Midt-Telemark og Øst-Telemark på ca 12 000 kvadratmeter, lite eller ingen smitte (med unntak av noen hytteturister fra byområdene). Slik jeg og flere av mine kollegaer som har innført slike utvidede vedtak tolker det, er vi i fase 0-1. Jmf tabell over er altså reiserelaterte tiltak vurdert som effektive i denne fasen vi nå befinner oss. Med andre ord, slik jeg forstår de nasjonale anbefalingene, så gjør ikke vi noe annet enn det som ble gjort rundt Norges grenser den 12. mars. Vi følger anbefalingene fra helsemyndighetene.

Lokalt i Seljord har både ordfører og jeg har fått mange tilbakemeldinger på at befolkningen føler seg både trygge og ivaretatt. «Takk for at du passer så godt på oss», er kommentaren fra mange. Jeg er fullstendig klar over at vedtaket skaper problemer for mange mtp jobb, pendling og næringsliv. Allikevel møter vi stor forståelse. Selvfølgelig så er dette svært vanskelige vurderinger, og slike avgjørelser sitter langt inne. Vi har vært nøye med å understreke at alle med samfunnskritiske funksjoner er unntatt vedtaket, og at det ikke er noe utreise forbud. Dersom du har vært i et område som i vedtaket er definert som smitteområde, må du i karantene i 14 dager når du kommer tilbake.

Reiserestriksjoner har som FHI sier og viser å tallen over, kun effekt i en tidlig fase av epidemien. Flere befolkningstette områder har nå fått mer utbredt smitte, og de har beveget seg over i fase 2-3. Jeg forstår derfor de nasjonale myndighetene som ser på Norge i sin helhet, og tolker det dit hen at reiserelaterte tiltak ikke lengre har effekt. Men da kommer problemstillingen: store deler av Norge, områder med lavere befolkningstetthet, er fortsatt i fase 0-1. Skal også disse områdene avslutte dette tiltaket? Ifølge justisministeren er altså svaret på det spørsmålet «ja».

Det har også fra noen blitt påstått at vi forsøker å «stenge av» en hel populasjon, som da i etterkant ikke vil ha fått opparbeidet seg noe immunitet, og vil gå igjennom samme utfordringer med «peak og utflating av kurven». Så tette er nok ikke skottene våre, men vi ønsker å ha kontroll på smitten når den kommer. Slike karanteneregler gir oss en mulighet til å ha kontroll, isolere tidlig ved symptom, og drive med smitteoppsporing.

I tillegg til dette så har store deler av distrikts-Norge, kontra de store byene, en aldrende populasjon, noe som gjør vår befolkning spesielt utsatt. Vil distriktskommunene med den eldste befolkningen være de som rammes hardest? Er dette tatt med i vurderingen til helsemyndighetene? Vil byene, men den relativt sett unge befolkning, klare å takle epidemien bedre enn distriktene hvor andelen eldre er mye større?

En annen problemstilling som følger av denne vinklingen blir da som følger: Den 12 mars stengte også Norge alle skoler, barnehager, fritidstilbud, arrangementer mm. Disse tiltakene må da vurderes å gå inn i tiltakskategorien som omfatter redusert kontakthyppighet (som tolkes som effektivt i fase 3 og utover, evt vurderes nyttig i fase 2). Var Norge da allerede i fase 2? Hvordan vil dette slå ut for områder som per dags dato ikke har kommet lengre enn i fase 0-1? Må vi da holde skoler og barnehager stengt over en lengre periode da store deler av Norge ikke vil være over i fase 2-3 før om flere uker? Var det unødvendig å stenge alle skolene i landet på likt? Jeg ser helt klart at det vil være vanskelig å praktisere stengte skoler/barnehager noen steder, mens det i andre områder holdes åpent. Hvordan kan dette løses?

Jeg tror av vi i vårt lange og utstrakte land, med svært varierende befolkningstetthet og demografi for øvrig, må ha en strategi hvor vi kan håndtere at deler Norge er i forskjellige faser av epidemien. Hvordan vi skal gjøre dette vet jeg ikke, men jeg vet at det må gjøres sammen. Gjennom et likeverdig samarbeid, både mellom stat og kommune, og mellom helseforetak og kommunal helsetjeneste. Heldigvis er ikke dette viruset så farlig for de aller, aller fleste, men prinsippene må fortsatt være de samme. Vi har alle et felles mål om å ikke overbelaste helsevesenet, slik at de som skulle bli veldig syke, skal få hjelp når de trenger det. Dette er det som ligger til grunn for alt det vi foretar oss nå i disse dager.

Til slutt vil jeg få understreke en viktig ting. Vi må passe på hva vi sier og hvordan vi fremstår for befolkningen vår. Å sette sentrale styresmakter opp mot kommunal styring fremstår for meg som svært uklokt. Uttalelsen til justisministeren i går har potensiale til å bidra til en slik konflikt. Anbefalingene fra FHI rundt det samme bidrar også til forvirring i befolkningen. Det kan vi ikke tillate. Vi må stå sammen, og ikke skape splid. Det sitter ca 350 kommuneoverleger rundt omkring i det ganske land med et enormt ansvar i disse dager. Jeg tror vel egentlig ingen av oss var klar over at vi kunne ende opp med et slikt ansvar for 2 måneder siden. Jeg er utrolig stolt av jobben vi alle sammen gjør, og jeg håper og tror sentrale helsemyndigheter også verdsetter dette. Husk at de aller fleste med covid-19 ikke skal legges inn på sykehus, men ivaretas og behandles ute i kommunehelsetjenesten. Min oppfordring til sentrale styringsmakter er derfor å respektere, lytte til og ha tillit til våre vurderinger og refleksjoner. Vi trenger også deres hjelp og støtte til både beslutninger og utførelsen av jobben vi gjør. Sammen blir vi enda bedre.

Kine Jordbakke,

Kommuenoverlege i Seljord, prosjektleder for Akuttkjeden i Telemark, spesialist i allmennmedisin

Marius Opsahl,

kommuneoverlege i Vinje, spesialist i allmennmedisin

Lars Eriksen,

kommuneoverlege i Tokke, spesialist i allmennmedisin

Anne Ruth Syrtveit Mikalsen,

kommuneoverlege i Kviteseid, spesialist i allmennmedisin

Innlegget var fyrst publisert i Dagbladet.