Frå den faste plassen ved kjøkenbordet kan Turid veksle mellom å lese helgemagasin og å sjå om aura vaker nede på Oftevatn.

«Ifølgje mor mi lærte eg ikkje å gå før eg var tre år. Før det så sprang eg.»

Turid Varsi (80) er i dag akkurat der ho vil vera. Heime i Høydalsmo. Vegen dit har vore lang og til tider vanskeleg å gå, men ho har det med å lande på føtene denne dama.

Du veit når du går inn i eit hus og du med ein gong forstår at kvar einaste gjenstand i nemnte hus har ei historie og ein grunn til å stå akkurat der dei gjer? Slik er det å gå inn i huset på den vesle toppen ved sida av skulen i Høydalsmo. Eit slags museum, som hovudpersonen kallar det sjølv.

Turid Varsi. Kjent og kjær lærar og tidlegare politikar for Arbeidarpartiet. Den fyrste kvinna frå Telemark på Stortinget. Viss ein nokon gong har vore nokon stad med Turid, har ein merka at dei aller fleste kjenner ho. Eit utal høysekkar har hatt Turid som lærar. Resten veit godt kven ho er.

Artikkelen held fram under annonsen.

– Det er ikkje mange som har unngått meg, seier ho lurt.

Ho er brennande engasjert i lokalsamfunnet, sjølv lenge etter at den politiske karrieren hennar er over. Ein treffer ho der det skjer i Høydalsmo og i bygdene rundt eller på langrennsski på Grønlihei.

– Det var dette det starta med. 64 kvadratmeter grunnflate, seier Turid.

Ei ung Turid poserer med håven ved Kulingstjønn i 1942. På den tida budde ho og foreldra hennar på stølen Sneiselia ved Møsvatn etter at tyskarane hadde kasta dei ut av leilegheita på Rjukan.
Når Turid Varsi ikkje er ute på tur trivest ho aller best i godstolen heime i Høydalsmo. Derfrå har ho utsikt over Høydalsmo stadion og Oftevatn.
Andreas (t.v.), Steinar og Turid viser fram samekoftene mora til Andreas har sauma. Året er rundt 1964, og dei står utanfor huset i Høydalsmo.
Peder Andreas Varsi, Steinar Varsi, Turid Varsi og Ellen Varsi.

Ho slår ut armane for å presentere dei 64. Det er i dag ei stove, eit kontor og det gamle kjøkenet har blitt eit stort bad. Sidan den gong har ho stått i spissen for fleire utbyggingar av heimen i Høydalsmo. I dag går huset over to etasjar og mange fleire rom, det ligg som ei høgborg over Høydalsmo arena og Oftevatn. Dei store vindauga på sørsida av huset gjev Turid litt av ei utsikt.

– På ein klar dag kan eg sitje her ved kjøkenbordet og sjå auren vake nede på vatnet, seier ho. Ho smiler breitt og tek seg ein liten pause, som for å verkeleg ta inn over seg kor heldig ho er. Som kan sitje der, ved sitt eige kjøkenbord, og berre nyte naturen.

– Før det så sprang eg

Turid er fødd i 1938. Sine fyrste leveår budde ho saman med mor Aase Dørumsgaard Andreassen og far Anders Andreassen i tredje etasje i bibliotekbygningen på Rjukan. Foreldra hennar var sterkt engasjerte i politikken og lokalmiljøet.

Far var sjefbibliotekar for biblioteket som låg i fyrste etasje, og hadde difor tenesteleilegheit i tredje etasje. Mor var politikar for Arbeidarpartiet, og bruka difor store delar av dagane sine i andre etasje, der kommuneadministrasjonen, kommunestyresalen og formannskapssalen låg. Mellom desse tre etasjane sprang Turid dagen lang.

– Ifølgje mor mi lærte eg ikkje å gå før eg var tre år. Før det så sprang eg.

Artikkelen held fram under annonsen.

Mor til Turid ville også bli bibliotekar, og starta difor i det aller fyrste kullet på bibliotekskulen. Det var i 1940. Av openbare grunnar varte ikkje det så lenge. Krigen var i full anmarsj, og den skulle heile familien få kjenne på kroppen.

– Det skjedde altså så mykje under krigen, som har prega heile mitt liv, og som framleis gjer det. Me var flyktningar i Sverige under krigen. Det var ei ordentleg flukt. Eg og mamma flykta saman over grensa. Veldig mange familiar ville ikkje snakke om det etter krigen. Slik var det heldigvis ikkje hjå oss, så me har fått arbeidd oss gjennom ting saman.

I biblioteket på Rjukan fann ein også ei stor samling med litteratur nazistane ikkje sette pris på. Henrik Hjartøy, tidlegare sjef på biblioteket, samla sosialistisk litteratur frå heile verda. Det blei etter kvart kalla «Det Røde Bibliotek», og låg i kjellaren av biblioteket på Rjukan. Det er éi av to så store samlingar av sosialistisk litteratur i heile verda.

– Alt som hadde med marxisme og bolsjevisme strengt forbode under okkupasjonen. Dei kalla sjefen på biblioteket – altså min far – ein farleg mann. Eg har ein kopi av eit brev naziadministrasjonen på Rjukan sendte til Quisling, om farlege menneske på Rjukan, og der var far min eitt av dei. Pappa blei oppsagt, og dermed blei me kasta ut av leilegheita i 1941, fortel Turid.

Etter dette budde dei mange ulike stadar. Mellom anna på stølen Sneiselia ved Møsvatn og på Rjukan hotell.

– Der hadde eg bursdagsselskap hugsar eg. På blå sal.

Aase og Anders dreiv med motstandsarbeid i det skjulte. Turid veit at mora gjekk med illegale aviser. Far har aldri sagt kva han dreiv med.

Flukta til Sverige

Til slutt så budde dei i ei av murblokkane attmed vegen på Krosso. Etter Tungtvassaksjonen i 1943 var far til Turid ein av dei elleve fyrste som blei arrestert neste morgon.

Artikkelen held fram under annonsen.

– Eg hugsar det så tydeleg. Eg ser for meg ryggsekken hans, som stod på kjøkenbordet, og mamma som gjekk for å finne klede han skulle ha med.

Den aktuelle sekken står i gangen til Turid no. I fyrste del av museet.

– Sekken blei pakka, alle var veldig alvorlege. Eg klemte pappa og sa «morna». Så forsvann dei.

Anders slapp fri etter nokre dagar, men så gjekk det ikkje lang tid før han blei arrestert på nytt. Den gongen blei han sendt til Grini. Etter ei stund slapp han fri att. Grunnen var namneforvirring. Anders Andreassen blei sett fri i staden for Andreas Andersen. Seinare fann dei ut at begge to overlevde krigen.

– Då han var fri måtte pappa gøyme seg for ikkje å bli arrestert igjen. Han reiste tilbake til Rjukan ei kort stund, før han mellom anna reiste til ein støl i Valdres saman med ein kamerat. Etter kvart rømte dei saman i retning Sverige. Me visste ikkje kvar dei var eller om dei levde, og dei visste likeins ikkje kvar me var, fortel Turid.

Mora til Turid, Aase, og kona til kameraten faren hadde rømt saman med, bestemte seg i juni 1944 for å kome seg til Sverige. Kona til kameraten hadde ein baby på eitt år, Aase hadde Turid og instruksjonar frå heimefronten om korleis ho skulle kome seg til Sverige.

Dei sette seg på toget. Det var ein sommardag. 27. juni. Det var veldig varmt og veldig støvete. Kvar gong dei kom til ein stasjon tok mora tak i Turid og passa på at ho såg ut vindauge på motsett side. Ho ville ikkje at ho skulle vite kvar dei hadde vore.

– Eg hugsar mamma som veldig brysk, sinna og streng. Ho var nervøs til tusen. På Flisa skulle det stå ein mann og vente på oss, men han stod ikkje der. Femti år seinare fekk me vite kvifor. Rett før me kom hadde det vore ein razzia på Flisa stasjon for å leite etter oss. Me kom heldigvis ein time seinare.

Artikkelen held fram under annonsen.

Til slutt fann Aase ein drosjesjåfør og bad han om å køyre dei.

– Eg hugsar det altså så godt. Eg var vel blitt veldig pliktoppfyllande gjennom alle desse krigsåra. Eg takla endringar godt. Eg klarte meg sjølv. Eg ser det veldig tydeleg no, at det har prega meg veldig, fortel Turid.

Ho stoppar opp litt. Sorterer tankane, sjølv om dette er ei historie ho kjenner som si eiga jakkelomme.

– Så køyrer me der i denne drosja, då. Sjåføren, ein liten og tynn spjæling, spurte kor langt me skulle. «Me skal så langt du skal», sa mamma. Då sa han visst ikkje noko meir, men mamma prata litt om laust og fast med han. Ho forklarte seinare at det var for å sjekke om ho kunne stole på han. Til slutt sa ho det som det var. «Me har ikkje heimreisepapir, du må hjelpe oss med å kome til Sverige». Det ho ikkje visste var at han hadde hatt ein liknande tur natta før.

Dei var heldige med valet av drosje. Sjåføren visste akkurat kva som måtte gjerast, og henta mat til dei heime hjå ei av tantene sine.

Etter ei stund på vegen stoppa han bilen og sa at me ikkje kunne køyre meir, men at me måtte ta føtene fatt. Og me gjekk. Inn i skogen. På ein liten sti.

– Så kom me ned ei li til ein båt. Ein kamerat av drosjesjåføren hjelpte oss over Vermundsjøen, like ved svenskegrensa. Me låg i båten med svarte regnfrakkar over oss. Eg hugsar at eg sovna der.

Vegen gjekk vidare oppover ein sti i ei granskogli. Turid sprang att og fram mellom mor si og venninna og dei to kameratane som gjekk først. Det var fordi dei gjekk så fort, at Turid var redd for at dei skulle bli aleine. Mora sa at ho måtte springe etter for å be dei om å vente. Den vesle kroppen sprang opp og ned lia tre gonger for å halde flokken samla.

Artikkelen held fram under annonsen.

Etter ei strabasiøs ferd samla dei seg i ei lysing. Litt oppe i lia samla dei seg i ein lysning. Då sa mor hennar: «der borte, Turid, der er Noreg. No er me i Sverige.»

«Sessorna» i Stockholm

Etter å ha blitt tekne godt imot av lensmannen i området blei dei sendt til ein flyktningleir som heitte Kjesäter. Der hugsar Turid at ho blei vaska, skrubba og vaksinert. Ho fekk reine klede. Men, dei hadde ikkje nokon identitet. I lysninga over grensa krølla mor hennar saman nokre papir og svelgde dei. Det var identitetspapira deira. Til slutt fekk dei tak i ein gamal ven av faren, som kunne gå god for kven dei var.

– Dei seinare åra har eg kome tilbake til dette. Med alle flyktningane me har fått hit utan papir. Det er så fort at nokon av oss mistenkeleggjer dei. Det er så vondt. Eg har etter kvart begynt å identifisere meg med notida, og blitt opprørt over kor urettferdige haldningane våre kan vera. Eg opplever at eg sjølv er eit flyktningbarn.

Det skulle vise seg at faren og kameraten nokre veker seinare også hadde kome seg over grensa til Sverige. I Stockholm fann dei kvarandre att. Dei fekk seg jobbar i den norske legasjonen. Turid blei plassert i ein Montessori-barnehage.

Dei budde heilt inntil Solna kyrke, og hadde gangavstand til Haga slott, som hadde ein stor open park. Dit reiste av og til Turid og far hennar på laurdagane for å sjå på «sessorna» – eller prinsessene, då. Kong Carl Gustav var ikkje fødd enno, men dei eldre systrene hans var ofte å sjå i Hagaparken.

Under opphaldet i Stockholm blei ho passa godt på. Mellom anna var dei nøye med å gje ho næringa ho trong, då ho såg litt utsvelta ut.

– Eg er fødd med blå ringar under augo. Eg ser jo så utsvelta ut. Så då eg var der blei eg tvinga til å drikke ein halv liter med kremfløyte kvar dag, ler Turid.

Ho viser eit matkort med oversikt over maten ho fekk i seg. Seks liter «grädde» på fjorten dagar står det.

Artikkelen held fram under annonsen.

– Det var mange år eg ikkje tolte blautkake. Men no er eg veldig glad i det.

Etter eit års tid i Stockholm blei det endeleg fred heime i Noreg.

Det var for tidleg å reise tilbake til Rjukan for vesle Turid, sidan tyskarane hadde teke over leilegheita deira i bibliotekbygningen. Difor følgde far hennar ho til Fredrikstad, der ho kunne bu hjå mormor og morfar ei stund.

– Begge mine besteforeldre var lærarar, også bestemor, sjølv om lærarinner som var gift på den tida ikkje skulle arbeide. Men det ville ikkje bestemor finne seg i. Ho var min fyrste lærar, sidan eg begynte på skulen der då bestemor skulle starte med fyrste klasse for «piker». Eg starta skuleåra mine der i 1945, -46 og -47. Berre eit par månadar kvart år, men det var fint å starte hjå ho, fortel ho.

Femti år etter flukten, i 1994, så gjenskapte Turid fluktruta saman med drosjesjåføren og lokalavisa Glåmdalen.

– Det var ei utruleg sterk oppleving. Me køyrte til granskoglia og til Mattishemmet. Eg hadde med meg syster mi, sonen min og dotter mi. Oppe i lia spurde eg sjåføren:

– Er det der stien me gjekk?

– Ja, sa han.

– Kan eg gå der?

– Ja, sa han.

Så gjekk ho nedover stien ho hadde sprunge opp femti år tidlegare. Då tok det ikkje lang tid før tårene begynte å trille.

Ein ny barndom på Rjukan

Krigsåra hadde kome og gått, og alle var andre menneske enn dei var før. Turid merka det kanskje ikkje så godt, sidan ho var så liten då alt stod på. Men i vaksen alder har brikkene begynt å falle på plass.

– Då eg blei godt vaksen fortalde mamma meg noko som klara mykje opp i kvifor eg og ho ikkje hadde det beste forholdet. Mykje av gnissingane, meinte ho, kom frå måten eg blei oppdratt på under krigen. Både ho og pappa dreiv på med noko som var så farleg at eg kunne risikere til å miste dei. Difor ville dei at eg ikkje skulle bli for avhengig av dei, og klare meg best mogleg sjølv. Dei førebudde meg rett og slett på det verste. Og det har dei faktisk klara, fortel ho.

I 1946 kom systera hennar. Eit fredsbarn. Dei to systrene fekk heilt forskjellige barndomar og foreldre. Men, resten av oppveksten på Rjukan omtalar Turid likevel som veldig fin.

– Det var eit privilegium å vekse opp på Rjukan på den tida.

Ho var med på mange ulike aktivitetar, og i og med at økonomien blømte i arbeidarbyen var det meste gratis. Dei budde i same leilegheit over biblioteket, sentralt med kort veg til alt ho ville vera med på. Dette la grunnlaget for eit langt liv fylt med idrett.

– Eg er skiinstruktør, eg er friidrettsdommar, eg har drive med idrett når eg har hatt lyst til det. Det har vore veldig mykje friidrett, som eg starta med på barneskulen på Rjukan. Eg har spela volleyball, handball, stått på slalåmski, orientering.

Ein fast aktivitet ho og venene hennar dreiv med var å kjøpe klyppekort på Krossobanen, ta den til topps, spenne på seg skia og køyre om kapp med banen ned Ryes veg. Der er det tjueto svingar, og tida taugbanen brukar er fire og eit halvt minutt. Det hendte fleire gonger at Turid slo banen på tid.

– Når du har vore med og konkurrert opp gjennom oppvekst og i vaksen alder, så lærer du noko om å tape og å vinne. Det har eg hatt nytte av i alle vinningar og tap eg elles har hatt.

Anna enn å symje i aktivitetstilbod, var det særleg to ting ho prioriterte på fritida si etter at ho hadde fått kome heim til Rjukan frå Sverige.

– For det fyrste så sykla eg frå søndagsskule til søndagsskule på ein ombygt gutesykkel, og starta på sett og vis skuleutdanninga mi slik. Det andre eg gjorde var at eg begynte i arbeidarrørslas barneorganisasjon Framfylkingen. Då var eg sju år.

Det skulle vera starten på eit liv i politikken, men fyrst måtte ho innom eit anna nærliggande kapittel i livet.

Eit frø blir sådd i Finnmark

Ein dag i 1958, året Turid tok artium, sat ho aleine på Theatercafeen i Oslo. Der trefte ho på ein god ven av foreldra sine, tidlegare SV-politikar Trygve Bull. På den tida var han lektor på Oslo lærarskule.

– Me blei sitjande og snakke saman, og eg sa at eg ville så langt bort heimanfrå som mogleg, slik at mamma ikkje kunne kontrollere meg. Då føreslo han at eg skulle skrive til skuledirektøren i Finnmark, og det gjorde eg. Så fekk eg telegram om at eg hadde fått post ved Polmak skuleinternat i Tana. Eg visste ikkje kvar det var ein gong, og eg visste ikkje at dei hadde fått veg to år tidlegare og elektrisitet året før. Men dit skulle eg altså.

Og der blei ho ei stund. Det var også der ho skulle finne han som skulle bli mannen hennar. Peder Andreas Varsi tok ho med storm, og han var grunnen til at dei flytta til Tokke. Før den tid hadde Turid alt bestemt seg for at ho ville gå i besteforeldra sine fotspor og bli lærar.

– Me skal flytte til Lårdal

Peder Andreas – eller Andreas som ho refererer til han som – var ein del år eldre enn ho. Han hadde åtte sysken. Far hans lærte alle saman å skrive, lese og snakke norsk riksmål og samisk. Han er det mest imponerande mennesket Turid veit om. Ho snakkar om den samiske kulturen og slekta der oppe på ein måte som osar kjærleik og respekt. Sjølv om ho og Andreas ikkje var saman resten av livet, er det heilt openbart at det var livets kjærleik. Mot slutten av livet hans feira dei jol saman i Høydalsmo, fortel ho.

Dei gifta seg i Frogner kyrkje, og saman fekk dei to barn, Steinar og Ellen. Steinar kom alt i 1959, eitt år etter at dei hadde møttest i Polmak. Han flytta difor med Turid til Oslo då ho starta på lærarskulen.

– Eg hadde gått der i tre-fire veker, då Andreas ringte meg og sa at han hadde søkt jobb som kommunekasserar i Lårdal, og den hadde han fått, og han skulle starte 1. november. «Åja», sa eg. Ho ler av den store heilomvendinga.

I 1960 flytta den vesle familien til Lårdal. Turid blei stort sett buande hjå foreldra sine på Gimle terrasse i Oslo det første året ho utdanna seg. Det andre året flytta Steinar til far sin i Lårdal.

– Så ringte Andreas på våren i 1961. «Du må kome heim til 1. mai, for me skal sjå på hus i Høydalsmo», sa han. Då var det ein tokkearbeidar som hadde begynt å byggje eit hus med kone, tre barn og nummer fire på veg. Dei hadde ikkje råd til å gjera huset ferdig, og det var heller ikkje mykje til hus enno. Andreas var så nevenyttig og flink, for han hadde vore med far sin på oppbygginga etter krigen. Eg syntest eg fekk det til eg òg. Me nytta oss av det me hadde, den tenkemåten hadde me felles. Difor har dette huset blitt veldig rart etter kvart, ler ho.

17. mai 1961 skreiv dei under kontrakten. I 1962 fullførte Turid den toårige lærarskulen, og fekk så jobb i Høydalsmo. I 1965 kom Ellen. Turid lika seg veldig godt på Høydalsmo skule, som også er ein av hennar nærmaste naboar.

– Eg begynte der i 1962, og har vore der sidan, meir eller mindre. Seinast i går trefte eg ein kar eg hadde i det fyrste kullet mitt. Han gløymer aldri den gongen han sa til meg at det var så lett å vera lærar, for alt ein trengte å gjera var å stå der oppe. Neste dag tok eg han på ordet, og gav han kateterplassen. Det var ikkje så lenge han var der oppe. Det var dette med å ta konsekvensane av det ein seier, det var det eg ville ha fram. Det snakkar me om framleis, ler Turid.

– Læraridealet mitt er mormor. Ho var rettferdig og tydeleg.

Den fyrste kvinna

– Eg driv og ryddar i gamal korrespondanse for tida, ser du. I går fann eg eit brev eg hadde skrive til mamma og pappa då eg var på Fram-leir på Utøya i 1951.

– Eg skreiv: «Tenk om jeg fikk pakke en dag. Det ville også være hyggelig. Send helst noe jeg har bruk for og kan fordrive tiden med, for det er så kjedelig her».

I andre brev viser det seg at sommarleiren ikkje var like kjedeleg under heile opphaldet, heldigvis.

Men, ho skulle likevel bli engasjert i politikken på nytt seinare i livet. Etter at ho og Andreas hadde flytta til Høydalsmo gjekk det opp for ho at ho meinte så mykje om så mangt, at ho like greitt burde melde seg inn i eit parti.

– I 1964 fann eg ut at eg ikkje berre kunne sitte her heime i sofaen og meine noko om korleis det skulle vera her. Så eg meldte meg inn i Høydalsmo Arbeidarlag og kvinnegruppe. Eg gjekk til Gunnar Åbø som var formann på den tida og betalte full kontingent. Så går det nokre dagar, så kom han tilbake til meg med litt pengar og sa at eg hadde betalt for mykje, for det kosta ikkje så mykje i kvinnegruppa. Eg sa: «nei, eg skal vera i arbeidarlaget». «Ja, men kvinnene er i kvinnegruppa», svara han. «Men me kan godt vera saman i arbeidarlaget likevel», la han til. Så då blei det slik, då. Heldigvis fekk me jo fellesskap til slutt, sjølv om ting tok tid.

I løpet av åra i politikken blei Turid føreslege til ulike verv, og ho var med på mykje forskjellig. Men, ho var ikkje like førebudd på alt.

– Kvart fjerde år blei eg etter kvart eit namn på ei lang liste, utan at eg tenkte så mykje over det. I 1977 visste eg at eg stod på ei liste då òg, men det var ingen som hadde spurt meg om eg ville stå på sikker plass. Ein morgon henta eg dagens TA i postkassa mi borte på skulen, og så ser eg på fyrstesida fire portrett av dei som var valt som dei fire fremste på Arbeidarpartiets stortingsliste det året. Der var Finn Kristensen nummer éin, eg nummer to, Kjell Bohlin nummer tre og Egil Bergsland nummer fire.

Det kom mildt sagt brått på for Turid, som hadde gjennomgått eit samlivsbrot og var aleine med Steinar og Ellen etter at Andreas hadde flytta tilbake til Polmak. No var ho plutseleg den fyrste kvinna frå Telemark på Stortinget.

– Eg blei heilt fortvila. Steinar skulle starte på folkehøgskule i Vestfold og Ellen måtte vera med meg. Eg har som sagt ikkje så store ambisjonar og eg er ikkje maktlysten. Så det var ikkje nokon stor draum for meg, men det var ei oppleving det òg, seier Turid og dreg på skuldrane.

Dei hadde stortingsleilegheit i oppgangen ved sida av Kjell Magne Bondevik. I løpet av dei fire åra på tinget fekk ho oppleve det lågaste låge av maktkamp og sverting, og i andre enden av skalaen gode sigrar og spennande arbeid. Men, uansett kva som skjedde, så mista ho aldri av syne det som for ho er det viktigaste av alt. Grunnen til at ho gjekk inn i politikken i fyrste omgang: rettferd. Ho har heile tida jobba for dei som har ekstra behov, uansett kva dei er.

– Det har med fellesskap å gjera. Eg meiner at eit sort eller lite samfunn skal vera tilgjengeleg for alle. Alle er like mykje verdt og skal ha like moglegheiter. Alle er like gode.

Den «nye» kvardagen

Kan det vera meir no, tenker du kanskje. Ja, det kan det. Men, det har me ikkje plass til. Her kjem ei kort oppramsing: Ho og dottera Ellen har ete middag heime hjå Arne Treholt. Ein gong ho besøkte ein ungdomskjærast i Italia blei ho ved rein slump velsigna av Pave Pius XII i ferieslottet San Gandolfo tre mil sør for Roma. Ho er ikkje religiøs, men ho gløymer det aldri. Ho meldte seg ut av den norske kyrkja i 1978 for å protestere mot biskopanes hyrdebrev mot abort. Ho blei den fyrste kvinnelege leiaren av idrettslaget i Høydalsmo – og i Noreg for øvrig – i 1963. Ho har sete i FN-delegasjonen i New York i to månadar. Ho har ei kjøkenvifte full av magnetar frå alle landa ho har besøkt. Ho vann ein tur til USA i magasinet «Alle Kvinner» i 1969. Den siste saka ho var saksordførar i på Stortinget var forbodet mot proffboksing. Ho meiner framleis at det aldri skulle ha blitt oppheva.

Mellom 1962 og 2003 var Turid lærar på Høydalsmo skule. Sidan den gong har ho vore pensjonist. Men, pensjonstida starta ikkje så fredfullt som ho hadde håpa.

– Det blei veldig spesielt, for eg fekk meir enn nok med å administrere kropp og helse. Fjorten dagar før eg skulle gå av i juni, så fekk eg hjarteinfarkt i slutten av mai. Det tok minst to døgn før sjukehuset på Notodden oppdaga det, men eg er her framleis. Eg er heldig som fekk det då, og ikkje ti år tidlegare.

Ho måtte operere hjartet, og sidan den gong har ho vore frisk. Ho skulle bli pensjonist, men blei sjukepermitert i staden, og gjekk heller av med pensjon 1. september det året. Då begynte ho å trene seg opp att. No er ho merksam på pusten sin, og veit at viss ho bli andpusten etter tre trappetrinn så er det noko gale. I journalen hennar frå siste hjartekontroll for to år sidan står det «ho kan no utfolde seg fritt fysisk». Det betyr at den aktive livsstilen ho alltid har ført er meir aktuell enn nokon gong.

– Eg går tur på langrennsski om vinteren. Om sommaren går eg i skog og mark, fiskar og brukar dagane mine på å gjera den store hagen så fin som mogleg.

Ho likar dagane slik. Av og til får ho besøk av barn og barnebarn. Steinar har flytta tilbake til Polmak og røtene sine. Frå der han bur no ser han oppover vegen til huset der han levde sitt fyrste år. Han har tre tanter og ei drøss med søskenbarn der oppe. Ellen bur på Kampen i Oslo, og seier at ho har blitt Oslo-menneske. Felles for dei er at dei passar på mor si når ho er både frisk og dårleg. Det sistnemnte er heldigvis ei stund sidan no.